Norske barn og fedmeutviklingen: Tallene flater ut – og her er hva jeg tenker som forelder

De nye tallene viser at overvekt og fedme blant norske barn ikke lenger øker like raskt som før. Det er bra. Men jeg merker at jeg ikke jubler. For når nesten en fjerdedel av barna allerede ligger i rød sone, betyr «stabilisering» bare at vi står stille på et høyt nivå.

Som forelder kjenner jeg igjen dynamikken. Det er sjelden barna som gjør dårlige valg. Det er miljøet. Det er hverdagen. Det er vi voksne.

Når barna mine spiser variert er det ikke flaks

Jeg får ofte høre at jeg er heldig som har barn som spiser variert. Det er ikke flaks. Det er rammer.

Jeg har én enkel regel hjemme:
Jeg bestemmer hva som er til middag. Barna bestemmer om de vil spise den.

Det betyr ingen spesialmenyer, ingen yoghurt, banan eller brødskiver som backup hvis de «ikke liker maten». Ikke fordi jeg skal være rigid, men fordi jeg skal være voksen.

For barn tester grenser. Det er jobben deres. Det er min jobb å sette dem.

Det som skjer da, over tid, er at de blir trygge. Maten slutter å være en kampplass. De vet hva som kommer. De vet at det ikke dukker opp et alternativ hvis de klager. Og ironisk nok gjør nettopp det dem mer nysgjerrige og villige til å smake.

Barn er ikke kresne – miljøet deres er det

Mange foreldre gir opp lenge før barna gjør det. Etter to–tre avvisninger får barnet et eget måltid. Resultatet er et barn som aldri lærer seg smaken av annet enn det tryggeste og søteste.

Vi gjør det uten å ville det, men effekten er den samme:
Barn lærer at hvis de holder ut lenge nok, får de det de vil ha.

Det er en kortsiktig fred, men en langsiktig utfordring.

Og dette er ikke bare et «hjemme ved kjøkkenbordet»-problem. Det handler også om hvordan samfunnet er rigget. Barn sitter mer. De fristes mer. De sover mindre. De får servert en buffet av energi hele tiden.

Derfor hjelper ikke bare tallene

Stabilisering betyr ikke at barna plutselig lever sunnere. Det betyr bare at situasjonen ikke blir verre akkurat nå.

Hvis vi vil at utviklingen skal snu, må vi voksne gjøre jobben vår:

• Vi må tåle at barna sutrer ved bordet uten å bytte meny.

• Vi må tåle at det blir bråk når vi sier nei til ekstra skjermtid.

• Vi må tåle å være upopulære i noen minutter.

Barn trenger ikke flere valg. De trenger flere voksne.

De små justeringene som faktisk fungerer

Det er lett å tenke at løsningen er diett, sukkerkutt eller fargerike «spis regnbuen»-prosjekter. Men den største effekten kommer fra:

• faste rutiner

• mer bevegelse i hverdagen, ikke nødvendigvis trening

• klare rammer rundt mat

• voksne som ikke lar følelsene styre middagstallerkenen

Vi må ikke undervurdere hvor mye trygghet det ligger i struktur. Barn elsker frihet innenfor rammer. Ikke uten.

Så hva gjør vi med utviklingen?

Vi gjør det samme som vi gjør rundt middagsbordet:
Vi setter grenser.

Skoler, barnehager, fritidsordninger og vi foreldre må tørre å stå i ansvaret. Ikke med pekefingre, ikke med skam – men med voksenhet.

Det er ikke synd på barn som blir servert vanlig middag uten alternativ.
Det er ikke synd på barn som må gå til skolen.
Det er ikke synd på barn som ikke får spise yoghurt hver kveld.

Det er synd på barn som vokser opp uten at voksne tør å være voksne.

Den gode nyheten

Barn responderer på tydelighet. Selv små justeringer – mer vann, mer søvn, litt mer bevegelse, litt mindre energitett mat – gjør enorme utslag over tid.

Og kanskje viktigst:
De trenger ikke en perfekt forelder. Bare en som gidder å være voksen oftere enn ikke.